Friday, October 17, 2008

Når kråkene inntar filosofien - et angrep på reduksjonistisk menneskesjåvinisme

http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/10/16/550509.html

For de av dere som ikke gidder åpne linken kan jeg informere om at den handler om ei kråke bosatt ved St. Pauls katolske skole i Bergen sentrum, som i den senere tid har lagt seg til en besynderlig ny vane: den plukker småstein fra bakken, flyr opp i høyden, og slipper dem deretter ned. Det er selvfølgelig flere ulike mulige forklaringer på hva dette egentlig dreier seg om, det skal jeg være den første til å erkjenne. For det første kan det hende at lærerne ved St. Pauls har rett i at kråka bevisst sikter seg inn på hoder og glassruter, noe som ved første øyekast kanskje kan fremstå som den mest spektakulære teorien. Men ta en liten pause fra det du driver med nå, og forsøk å sette deg inn i den noe mindre hitchcock-konspiratoriske forklaringsmodellen ornitolog Arne Breistøl lanserer: nemlig at kråka er sulten, og tror småsteinene er blåskjell som vil knuse og åpenbare et festmåltid når de treffer asfalten.

"Spøkefugl, lettere forvirret eller terror-kråke?" Dette er spørsmålet dagbladets journalist lar oss reflektere over; men her synes jeg noe mangler. Hvorfor skulle den enten ha det moro på andres bekostning, være mentalt ustabil i en eller annen grad eller direkte ond? Hvem har bestemt at dette er de eneste sinnstilstandene verdens kråker har til rådighet? Om Breistøl har rett i at kråka slipper steinene fra stor høyde i den tro at de er blåskjell som vil knuse og åpenbare et deilig måltid, må man selvfølgelig kunne argumentere for at den har misforstått et eller annet drastisk. Men hvorfor skulle feilen, eller utprøvingstrangen om du vil, ligge i at den tror at steinen er et blåskjell? Hva om denne kråka derimot, etter å ha knust skjell og slikt mot bakken i årevis, har begynt å stille spørsmål ved medkråkenes konservative og reaksjonære mangel på innovative handlinger?

Kanskje satt denne kråka en kveld ved fjorden og nøt et deilig blåskjell, og sendte mens han hakket i den oransje massen en varm tanke til den første kråka som, en lignende kveld for gud vet hvor mange år siden, mistet et blåskjell på hardt underlag og oppdaget hemmeligheten den blågrå og unnselige skapningen skjulte. Og kanskje, kanskje lot den tanken vandre videre fordi den var mett og fornøyd og hadde tid til å sitte og fundere, og innså hva dette betyr: nemlig at én alltid må være den første, og at selv urgamle tradisjoner en gang var innovative nyskapninger. "Når skjellenes hemmelighet først var lurt ut av dem og alle munner var mettet," tenkte kanskje kråka; "hvorfor skulle noen tatt seg bryet med å prøve ut hva andre fenomener i naturen skjulte? Kanskje hadde ingen noensinne prøvd?" Og med den tanken er det mulig at kråka vår, som et sant barn av Descartes og andre forkjempere for fornuften og den vitenskapelige metode, forlot det nå tomme blåskjellskallet og satte kursen mot St. Pauls' skolegård og de myriadene av uutforskede småstein som ligger der - for intet mindre enn å komme et lite kråkeskritt nærmere å avdekke universets dunkle hemmeligheter.

¤